Induksjonsmotorer

Induksjonsmotorer er elektriske motorer som omdanner vekselstrøm til mekanisk arbeid ved hjelp av elektromagnetisk induksjon. Når trefase vekselstrøm tilføres statoren, skaper den et roterende magnetfelt. Rotoren følger feltet via indusert strøm, og det er ingen elektrisk kontakt mellom rotor og stator, noe som gjør motoren asynkron.

Hovedtyper: Den mest utbredte typen har en sirkulær rotor med staver av aluminium eller kobber som danner en lukket bane (sirkulær rotor). Den andre hovedtypen er rotor med separate viklinger (vind rotor) som kan kobles til eksterne motstander eller sløyfes for spesialhastighetsregulering. Begge typer er asynkrone motorer og brukes i ulike effektområder.

Drift og ytelse: Motorens synkronhastighet n_s = 120 f / p, der f er frekvens og p antall poler. Den faktiske rotasjonshastigheten n ligger lavere enn n_s på grunn av slipet s = (n_s − n)/n_s. Slip er nødvendig for å generere dreiemoment; ved last vil slip være mellom små prosenter og noen få prosent avhengig av størrelse og belastning. Startstrøm er vanligvis høy, og effekt og moment påvirkes av last, kjøling og frekvens.

Fordeler og begrensninger: Induksjonsmotorer er robuste, enkle i oppbygging og krever lite vedlikehold, med god pålitelighet og lav kostnad. Begrensninger inkluderer høy startstrøm, begrenset hastighetsregulering ved konstant frekvens, og behov for effektive kjøleløsninger ved høy effekt. For presis hastighetsregulering brukes ofte frekvensomformere (VFD).

Bruksområder og standarder: De brukes bredt i pumper, vifter, kompressorer, transportbånd og generell maskinverktøyindustri. Effektklasser, kjølebehov og beskyttelsesgrader varierer med applikasjon. Internasjonale standarder som IEC 60034-serien og NEMA dekker krav til ytelse, isolasjon, IP-klassifisering og prøvemetoder.