Ikketkontaktmålinger

Ikketkontaktmålinger, ofte skrevet som ikke-kontaktmålinger, refererer til målemetoder som ikke innebærer direkte fysisk kontakt med objektet som måles. Data hentes fra avstand eller uten å berøre objektet, ved hjelp av prinsipper innen optikk, termografi, akustikk og elektromagnetisme. Slike målinger brukes når kontakt vil påvirke målingen, når objektet er skjøre, varmt eller farlig, eller når objekter er i bevegelse eller utilgjengelige.

Vanlige teknikker inkluderer optisk triangulering og laserkanning for geometri og overflater, strukturert lys og fotogrammetri for 3D-rekonstruksjon, samt stereo-bildeanalyse for avstander og bevegelse. Termiske målinger bruker infrarød termografi eller pyrometri for temperaturfordeling uten kontakt. Avstander og hastigheter kan måles med time-of-flight (ToF) teknikker og LiDAR eller radar. Vibrasjon måles med laser Doppler vibrometri; deformasjon og flatestruktur analyseres med hologografisk interferometri og digital bildekorrelasjon (DIC). Noen ultralydmetoder finnes også som ikke-kontakt, for eksempel luftbåren ultralyd under bestemte forhold; de fleste ultralydmålinger er imidlertid kontaktbaserte.

Bruksområder spenner over produksjon og prosesskontroll, metrologi og kvalitetskontroll, bygg- og mekanisk ingeniørkunst, medisinsk bildediagnostikk, robotikk og geovitenskap. Kalibrering og usikkerhet er sentralt, og målenes sporbarhet til internasjonale standarder bør være etablert. Fordeler inkluderer at målingen er ikke-invasiv og egnet for høy temperatur eller farlige objekter, samt rask datafangst for dynamiske fenomen. Begrensninger inkluderer ofte lavere oppløsning enn kontaktmålinger, påvirkning fra overflateegenskaper og miljøforhold, behov for tydelig siktlinje og mer kompleks dataanalyse.