Hormonsensitivitet

Hormonsensitivitet refererer til hvor sterkt et vev eller organ reagerer på et hormon. Reaksjonen avhenger av reseptortetthet og reseptorfølsomhet, av intracellular signalling og av hvor tilgjengelig hormonet er i vevet. En høy sensitivitet betyr at mindre mengder hormon gir en stor effekt.

Mekanismene bak hormonsensitivitet inkluderer variasjoner i reseptoreksponering og funksjon, effektiviteten av reseptorreservas og post-reseptor signalkjeder, samt hastigheten på hormontransport og nedbrytning. Sensitivitet kan skifte mellom ulike vev og kan påvirkes av genetiske faktorer, livsstil, sykdomstilstander og medikamenter. Både sentrale mekanismer (for eksempel hypothalamus og hypofyse) og perifere vev kan være normalt eller nedsatt følsomme for hormoner som insulin, østrogen og tyreoideahormoner.

Eksempler og klinisk relevans: Insulin Sensitivitet beskriver hvor effektivt kroppen reagerer på insulin; lav insulin sensitivitet fører til insulinresistens og økt risiko for type 2-diabetes. Østrogensensitivitet påvirker reproduktive vev og andre målceller, og spiller en rolle i overgangsalder og benhelse. Tyreoideahormonresponserhet (tyreoideahormonresistens) er en sjelden tilstand der vev reagerer mindre på tyreoideahormoner.

Faktorer som påvirker hormonsensitivitet inkluderer alder, kjønn, fedme, inflammatoriske prosesser, genetiske varianter og legemidler. Forståelse av hormonell sensitivitet er viktig ved diagnostikk av endokrine lidelser og ved planlegging av behandling, som justering av hormonelle nivåer eller målrettet behandling som påvirker reseptorer og intracellulære signalkjeder.