Handelsavtaler

Handelsavtaler er rettslig bindende avtaler mellom stater eller mellomstatlige organisasjoner som regulerer handel med varer og tjenester, investeringer og, i varierende grad, immateriell eiendom og konkurransepolitikk. Avtalene fastsetter regler om tollsatser, markedsadgang, opprinnelsesregler og prosedyrer for tvisteløsning, og kan være bilaterale, regionale eller multilaterale.

Typer og strukturer inkluderer bilaterale handelsavtaler mellom to land; regionale avtaler som samler flere land og kan være frihandelsområde eller tollunion; samt multilaterale avtaler under Verdens handelsorganisasjonen (WTO). I praksis omtales også preferensielle handelsavtaler (PTA) som gir særskilte handelspartnere rabatterte vilkår.

Vanlige innholdsområder omfatter markedsadgang for varer og tjenester, regler for opprinnelse, felles standarder og tekniske krav, samt tiltak knyttet til sanitære og fytosanitære spørsmål. Avtalene dekker investeringer, immateriell eiendom, konkurransepolitikk, offentlige anskaffelser og tvisteløsning.

Formålet er å redusere handelshindringer og skape forutsigbarhet for virksomheter og investorer, noe som kan styrke handel og økonomisk vekst. Samtidig kan avtalene påvirke nasjonal regulering og inntekter, og kritikere peker på risiko for urettferdig konkurranse, enkelte lands forhandlingskapasitet og utviklingshensyn.

Eksempelvis spiller Norges tilknytning til EØS gjennom EFTA en avgjørende rolle for tilgang til EU-markedet for varer og tjenester. Norge deltar også i WTO og har flere bilaterale og regionale handelsavtaler gjennom EFTA. Handelsavtaler gir forutsigbarhet og markedstilgang, men må balanseres mot nasjonal politikk.