Halogenelementer

Halogenelementer er gruppe 17 i det periodiske systemet. De er svært reaktive ikke-metaller med syv valenselektroner og forekommer i naturen ofte som diatomiske molekyler – F2, Cl2, Br2 og I2, samt At2. Medlemmene i gruppen er fluor, klor, brom, jod og astat; tennessine er et syntetisk, kortlivet halogen som også regnes til gruppen.

Reaktivitet og kjemiske egenskaper: Halogenene er svært elektronegative og danner ofte -1-joner i kjemiske forbindelser (halider). De kan danne hydrohalider med hydrogen (HF, HCl, HBr, HI og HAt). Fluor er den mest reaktive og har høyest elektronaffinitet; reaktiviteten avtar nedover i gruppen, slik at fluor er mest reaktiv og astatin og tennessine mindre i praksis. De opptrer også i varierte oksidasjonstilstander i relevante forbindelser og danner stadig interhalogener med hverandre.

Forekomst og produksjon: Halogenelementene forekommer i naturen som bestanddeler av mineraler og i sjøvann. Fluor forekommer i mineraler som fluoritt, klor som klorid-joner i mange salter, mens jod og brom finnes i sjøvann og biota. Industriell produksjon skjer blant annet gjennom klor-alkali-prosessen for klorgass og natriumhydroxid, utvinning av fluor fra fluoritt, samt utvinning av jod og brom fra brine og andre kilder.

Bruksområder: Klorgass brukes bredt til desinfeksjon og vannbehandling; fluorider inngår i tannkrem og tannhelseprogrammer. Jod er essensielt i skjoldbruskkjertelens hormoner og brukes i medisinsk desinfeksjon og diagnostikk; brom forekommer i visse flammehemmere og farmasøytiske produkter, samt i spesialiserte industrielle anvendelser. Astatin og tennessine har svært begrensede eller forskningsbaserte anvendelser på grunn av radioaktivitet og kort levetid.

Sikkerhet: Halogene forbindelser er ofte giftige og korrosive. Håndtering skjer under strenge sikkerhetsprosedyrer. Astatin og tennessine er radioaktive og svært ustabile, og kun begrenset forskning er praktisk mulig.