Forskningstetthet

Forskningstetthet, eller research density, er en metrikk som beskriver konsentrasjonen av forskningsaktivitet i et geografisk område, slik som en by, en region eller et land. Den kombinerer faktorer som antall forskere, forskningsinstitusjoner og forskningsrelatert forskning og utvikling (FoU) i forhold til areal eller befolkning.

Måling og indikatorer vanligvis inkluderer antall forskere per kvadratkilometer eller per 1000 innbyggere, andelen forskere i arbeidsstyrken, FoU-utgifter per innbygger eller per kvadratmeter, samt antall forskningsinstitusjoner eller universiteter per område. Dataene samles ofte inn av statlige statistikkontorer, UNESCO, OECD eller Eurostat og kan bli harmonisert for å gjøre tverregional sammenligning mulig. Geografiske informasjonssystemer og romlig analyse brukes for å kartlegge tettheten og identifisere klynger.

Tolkning og bruk: Høy forskingstetthet er ofte forbundet med tettere innovasjonsøkosystemer, sterkere kunnskaps-spredning, spesialiserte arbeidsmarkeder og flere samarbeidsmuligheter. Tetthet alene garanterer imidlertid ikke kvalitet eller resultater; faktorer som forskningskvalitet, finansieringens stabilitet og nettverk av samarbeid er avgjørende.

Anvendelser: Myndigheter bruker forskingstetthet i planlegging av infrastruktur, tildeling av FoU-midler, å fremme universitets–næringsliv-samarbeid og regional utvikling. Den kan informere beslutninger om cluster-politikk, boligutvikling, transport og talenttiltrekning.

Begrensninger: Sammenlignbarhet på tvers av land er begrenset av ulike definisjoner av hvem som regnes som forsker, forskjeller i datainnsamling og geografiske inndelinger. Høy tetthet kan også reflektere pendling fremfor bærekraftig forskningskapasitet, og kan være forbundet med kostnadsøkninger i tettbosatte områder.