Fluorinerte

Fluorinerte forbindelser er kjemiske forbindelser som inneholder ett eller flere fluoratom bundet direkte til karbon eller andre grunnstoffer. Fluor er det mest elektronegative elementet, og innføring av fluor i et molekyl kan endre egenskaper som reaktivitet, metabolisk stabilitet, lipofili og termisk motstand. Dette gjør fluorinerte forbindelser viktige i mange industrier, særlig innen legemidler, agro-kjemikalier, materialer og farmasøytisk bildebehandling.

Produksjon av fluorinerte forbindelser skjer gjennom ulike fluorineringsmetoder. De tre hovedkategoriene er elektronfremmet (elektrofili) fluorering, nukleofil fluorering og radikal fluorering. Elektrofili fluorering bruker fluor som leverer F+ til elektronrike substrater, ofte på aromatiske ringer eller alkener, og bruker reagenser som leverer aktiv fluor. Nukleofil fluorering bruker fluoridkilder som KF eller CsF sammen med avgangsgrupper for å erstatte en lekkende gruppe. Radikal fluorering foregår ofte under photokjemiske eller termiske forhold og benytter radikale fluorieringsmidler for å installere fluor atomet i ulike posisjoner. For medisinsk bruk er isotopisk fluormerking med fluor-18 viktig for positronemisjonstomografi (PET).

Anvendelser inkluderer forbedret legemiddelstabilitet og farmakokinetikk, varige agro-kjemikalier og spesialmaterialer som har høy kjemisk motstand og lavere smakbarhet. Fluorinerte ligander og byggesteiner er også nøkkelkomponenter i mange polymerer og kjøleteknologier. På grunn av toksisitet, kjemisk motstand og miljøpåvirkning krever fluorineringsprosesser strenge sikkerhets- og regulatoriske forhold, inkludert håndtering av farlige fluorforbindelser og avfallsbehandling. Se også fluorering, fluorerte forbindelser og isotopisk merking.