Extubasjon

Extubasjon er prosessen der en endotrakeal tube fjernes når pasienten har blitt vurdert å kunne puste spontant og beskytte luftveiene uten behov for mekanisk ventilasjon. Det skjer vanligvis etter en periode med invasiv ventilasjon og behandling av underliggende tilstander i kritiske situasjoner.

Før extubasjon vurderes pasientens beredskap for weaning. Dette inkluderer tilfredsstillende oksygenering og ventilasjon, ofte med lavt eller moderat oksygenbehov (for eksempel SpO2 over 90–92% på lav FiO2, ofte FiO2 ≤ 0,4–0,5), klinisk stabilitet og sufficient bevissthet og hostekrefter til å beskytte luftveiene. En spontan pustetest (SBT) brukes ofte for å evaluere om pasienten kan opprettholde pusting uten full støtte. I enkelte tilfeller kan en cuff-lekketest gjennomføres for å vurdere risiko for post-extubasjon stridor og luftveislukning.

Prosedyren skjer når pasienten har bestått SBT og vurderingen tilsier at vedkommende kan puste selv. Luftveiene vurderes, sekret regenerasjon håndteres og pasienten blir forsynte med tilstrekkelig oksygen. Etter extubasjon overvåkes pasienten nøye for tegn til respirasjonssvikt eller luftveisproblemer, og det er ofte tilgjengelig oksygen og eventuelt noninvasiv støtte ved behov.

Post-extubation-komplikasjoner kan inkludere respirasjonssvikt som krever reintubasjon, luftveisobstruksjon, aspirasjon, laryngealt ødem eller skader på stemmebånd. Risikoen for reintubasjon er høyere hos enkelte grupper (aldersrelaterte faktorer, lungesykdom, høy sykdomsbyrde). Pasienten monitoreres derfor nøye etter extubasjon, og beslutning om gjeninntak av ventilasjonsstøtte tas ut fra klinisk vurdering.