Eksportorientert

Eksportorientert er et adjektiv som beskriver en økonomi, en industri eller en virksomhet som i hovedsak retter produksjon og salg mot utenlandske markeder. Denne orienteringen brukes for å oppnå utenlandsk valuta, større markeder og deltakelse i globale verdikjeder. Den står i kontrast til strategier som prioriterer innenlandsk marked eller importsubstitusjon.

Denne typen orientering kan være et mål for hele økonomien eller for enkelte sektorer og bedrifter. Den innebærer ofte utvikling av konkurransedyktige produkter for eksport, anvendelse av spesielle insentiver eller frisoner, og å være del av globale forsyningskjeder. Effektiv eksportorientering krever konkurransedyktighet, infrastruktur, utdanning og tilpasning til internasjonale standarder.

Historisk ble eksportorientering sentral i utviklingsøkonomier. Eksportorientert industrialisering (EOI) beskriver hvordan enkelte nasjoner, især i Øst-Asia etter andre verdenskrig, satset på produksjon for utenlandsk etterspørsel og teknologioverføring. Resultatene var ofte betydelig vekst og urbanisering, men strategien innebærer også sårbarhet for svingninger i verdensmarkeder og behov for diversifisering for å redusere avhengighet av enkelte markeder eller produkter.

Fordeler ved en eksportorientert økonomi inkluderer tilgang til større markeder, potensial for teknologisk utvikling og sysselsetting i eksportindustrien. Ulemper inkluderer risiko for konjunktursvingninger i andre land, avhengighet av utenlandske kjøpere og krevende behov for institusjoner og infrastruktur.

I dag brukes begrepet også om bedrifter eller sektorer som primært retter seg mot internasjonale markeder og integreres i globale forsyningskjeder. Eksportorientering krever konkurransekraft, fleksibilitet og støtte fra politiske rammevilkår.