Bètablokkers

Bètablokkers er en gruppe legemidler som blokkerer beta-adrenerge reseptorer. De virker primært ved å redusere hjertefrekvens og kontraktilitet, noe som fører til lavere oksygenbehov i hjertet og lavere blodtrykk. I tillegg hemmer de reninutskillelse fra nyrene, noe som bidrar til blodtrykksreduksjon. De fleste er beta-1 reseptorselektive, mens noen også blokkerer beta-2 reseptorer i luftveiene og annen vev.

Kardioselektive bètablokkers (for eksempel metoprolol, bisoprolol, atenolol) har størst effekt på hjertet ved lave doser, men selektiviteten kan avta ved høyere doser. Ikke-selektive bètablokkers (som propranolol, nadolol) påvirker også beta-2 reseptorer og kan påvirke luftveiene samt metabolisme.

Indikasjoner inkluderer arteriehypertensjon, angina pectoris, og ulike rytmeforstyrrelser (for eksempel atrial fibrillering). De reduserer også dødelighet etter hjerteinfarkt og er vesentlige ved hjertesvikt med redusert ejeksjonsfraksjon for utvalgte legemidler (som metoprolol succinat, bisoprolol og karvedilol). De brukes også mot tremor, migreneprofylakse og symptomer ved hyperthyose.

Utprøving og seponering bør skje gradvis for å unngå rebound-effekter som tachyarytmi eller angina. Vanlige bivirkninger inkluderer bradykardi, tretthet og kalde hender/føtter; ikke-selektive typer kan forverre bronkospasme hos astmatikere. Diabetes kan maskeres ved hypoglykemisymptomer. Før behandling er det viktig å vurdere kontraindikasjoner som alvorlig bradykardi, AV-blokk og dekompensert hjertesvikt.

Historisk sett ble propranolol utviklet av James Black på 1960-tallet, og hans arbeid bidro til å revolusjonere behandling av hjerte- og karsykdommer; han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1988.

---