Båndmedier

Båndmedier er lagringsmedier basert på magnetisk bånd som brukes til datalagring, ofte for sikkerhetskopiering og arkivering. De har lange tradisjoner og er kjent for høy kapasitet, lav kostnad per gigabyte og lang levetid når de oppbevares riktig.

Historisk ble båndteknologien utviklet på 1950-tallet av IBM og har senere utviklet seg gjennom formfaktorer som 1/4-tommers bånd (QIC), DAT, DLT og den moderne Linear Tape-Open (LTO). Båndene kommer i kassetter eller åpne spoler, og ofte benyttes automatiserte tapebibliotek (tape libraries) for lagring og tilgang i virksomheter.

Teknisk lagres data magnetisk langs hele båndets lengde. Lese- og skrivehodet følger båndet i takt med bevegelsen, og tilgangen er i praksis sekvensiell, noe som gjør båndmedier spesielt effektive for kontinuerlig skrive eller lese store mengder data, men mindre raske for tilfeldig tilgang sammenlignet med disker eller flashlagring.

Kapacitet og ytelse har økt betydelig over tid. Moderne båndteknologier som LTO tilbyr titalls terabyte native kapasitet per kassett, og kompurasjon kan øke tilgjengelig total kapasitet betydelig. Overføringshastigheter varierer mellom teknologier og generasjoner og påvirkes av faktorer som komprimering og drivere.

Fordeler med båndmedier inkluderer lavt energiforbruk når de ikke er i bruk, lavere kostnad per gigabyte ved store volumer og lang arkivlevetid ved riktig lagring. Ulemper inkluderer langsom tilgang sammenlignet med disker og SSD, risiko ved fysiske skader og behovet for spesialisert utstyr og infrastruktur for drift og migrasjon.

Bruksområder er primært sikkerhetskopiering og langsiktig arkivering av store datamengder, ofte som del av en lagringsinfrastruktur som også inkluderer andre medier. Til tross for konkurranse fra harddisker og sky, forblir båndmedier relevante på grunn av skalerbarhet og kostnadseffektivitet ved arkivering.