Belåtenhet

Belåtenhet er tilstanden av å være tilfreds med det man har eller den situasjonen man befinner seg i, kjennetegnet av indre tilfredshet og ofte ro. Ordet brukes om både et midlertidig følelsesmessig øyeblikk og et mer stabilt trekk ved en persons livsanskuelse eller livsstil. Belåtenhet adskiller seg fra kortvarig lykke ved at den ofte bygger på aksept og realistiske forventninger heller enn på sterke, flyktige opplevelser eller stadig søken etter mer.

Etymologi og betydning: Belåtenhet er sammensatt av belåten (å være tilfreds eller fornøyd) og suffiksene -het som danner et abstrakt substantiv. I norsk språk har ordet lange røtter i beskrivelser av en moderat og balansert livsinnstilling, ofte knyttet til verdi om måtehold og indre fred.

Filosofi og psykologi: Innen positiv psykologi knyttes belåtenhet til subjektivt velvære og livsknusing, ofte som resultat av takknemlighet, tilpasning og samsvar mellom forventninger og realiteter. I filosofi er begrepet til stede i diskusjoner om innstilthet og temperering av begjær, slik som i stoisk tenkning og i en mer moderat eudaimonisk tilnærming der et godt liv ikke nødvendigvis er preget av ekstreme opplevelser, men av en god tilstand.

Kultur og samfunn: I norsk kontekst oppfattes belåtenhet ofte som en stabil og ansvarlig tilnærming til livet, som kan sameksistere med ambisjon og omsorg for andre. Den kan også ses i sammenheng med kulturelle idealer om enkelhet og tilfredshet med hverdagslige goder, samtidig som den ikke bør brukes som rettferdiggjørelse for complacency eller undertrykkelse av forbedringsoptimist.