Bassengmiljøer

Bassengmiljøer er geologiske og sedimentologiske miljøer der sedimenter avsettes i et basseng eller en akkumulasjon av rom og plass, ofte som følge av bakenforliggende subsidens, tektonisk aktivitet, eustatiske havnivåendringer og klimavariasjoner. Slike miljøer kan være åpne havbassenger, innsjøbassenger, delta- og estuarine systemer, eller endelige dal- og saltbassenger i aride områder. De gir ulike facier og avsetningsmønstre avhengig av vannvolum, salinitet, strømforhold og sedimenttilførsel.

Typer av bassengmiljøer varierer etter vannmiljø og hydrologiske forhold. Marine bassengmiljøer inkluderer dypt- og gråvass-avsetninger samt turbiditt- og slamavsetninger. Lakustrine bassengmiljøer omfatter innsjøskifere og leirlag som svarer på sirkulasjon, litt variasjon i oksygen og saltholdighet. Delta- og estuarine miljøer kjennetegnes av skiftende hydrauliske forhold og blanding av ferskvann og saltvann, mens aride basseng ofte utvikler evaporittiske fakulteter og saltsløyninger.

Hovedkontrollfaktorene som former bassengmiljøer er tektonisk subsidence og plassdannelse, eustatisk havnivå, klima og sedimenttilførsel. Kombinasjonen av disse faktorene bestemmer akkommodasjonen for avsetning, vattenivå, salinitet og oksygennivå, samt forekomst av spesialiserte facier og fossilinnhold.

Sedimentære kjennetegn i bassengmiljøer inkluderer lagdeling og facier som leirskifer, sandstein, kalkstein, siltstein og fossilinnhold som gir innsikt i tidligere miljøforhold. Analyse av stratigrafi, facies og biostratigrafi muliggjør rekonstruksjon av paleoekosystemer og klimatiske variasjoner, samt vurdering av ressurspotensial og vannressurser.

Bassengmiljøer er derfor sentrale for geologi, petroleumshistorie, hydrogeologi og studier av jordens fortid.