Barnebortføring

Barnebortføring er handlingen å frata et barn kontakt eller opphold ved å ta barnet bort fra en eller begge foreldre eller foresatte uten samtykke eller i strid med en rettslig avgjørelse om foreldreansvar og samvær. Begrepet brukes særlig om tilfeller der barnet flyttes over landegrenser eller holdes bort i strid med forutgående avtaler, men det kan også skje innenlands.

Barnebortføring deles ofte i domestisk og internasjonal. Domestisk bortføring skjer innenfor landets grenser, ofte i konflikt om foreldreansvar eller samvær. Internasjonal bortføring forekommer når barnet flyttes til et annet land eller når kontakt hindres på tvers av landegrenser. I slike saker er juridiske prosesser ofte kompliserte og tidskritiske.

Det rettslige rammeverket varierer, men Haag-konvensjonen av 1980 om sivile sider ved internasjonal barnebortføring utgjør en viktig global referanse. Norge er part i konvensjonen, og konvensjonen gir mekanismer for å få et bortført barn returnert til hjemlandet der barnet opprettholder foreldreansvar og kontakt med begge foreldre, under visse betingelser.

På barnets side følger ofte følelsesmessige og praktiske konsekvenser som uro, usikkerhet og omstilling i omsorgs- og kontaktforhold. Foreldrene står ofte overfor rettslige prosesser som kan være langvarige og kostbare.

Ved mistanke om bortføring bør man kontakte politiet og juridisk rådgiver. Ved internasjonal bortføring kan sentrale myndigheter i hjemlandet eller Haag-konvensjonens mekanismer være aktuelle for å søke gjenforening og retting av foreldreansvar.