Avrusningsprosesser

Avrusningsprosesser er prosesser som fjerner, nøytraliserer eller gjør toksiske stoffer lettere å skille ut fra en organisme eller et miljø. Begrepet brukes i både biomedisin og miljøforvaltning, og omfatter mekanismer i kroppen samt teknologier for å rense forurensninger.

I menneskekroppen foregår hovedavrusningen i leveren, der forbindelser gjennomgår fase I-metabolisme (for eksempel oksidasjon, reduksjon eller hydrolyse) og fase II-metabolisme (konjugasjon som glukuronidering eller sulfatbinding). Enzymer som cytochrom P450, UDP-glukuronosyltransferase og glutathion-S-transferase spiller sentrale roller. De resulterende metabolittene blir oftere vannløselige og skilles ut via nyrer eller galle. I tillegg bidrar nyrer, lunger, hud og tarm til avgiftning. Effektiviteten påvirkes av genetiske faktorer, kosthold, medisinske tilstander og alder.

I klinisk praksis brukes avrusning ofte om medisinsk overvåket avgiftning ved abstinens fra alkohol eller legemidler, eller om støtte til nedtrapping og symptomlindring. Det ligger en vurdering av risiko og nytte, og målet er sikker og kontrollert fjerning av toksiner samtidig som kroppens funksjoner stabiliseres.

I miljøvitenskapen brukes lignende begreper om avrusningsprosesser for å fjerne eller nøytralisere forurensende stoffer i jord, vann og avløpsvann. Tiltak inkluderer bioremediering, phytoremediation, kjemisk oksidasjon, adsorption og andre rengjøringsteknikker.

Konsensus og forskning varierer mellom anvendelsesområder; avrusning er et bredt felt som kombinerer biokjemi, medisin, miljøteknologi og folkehelse.