Avlagringstakten

Avlagringstakten er hastigheten som materiale avsettes og bygger opp en sedimentær avsetning over tid. Den måles vanligvis som tykkelsen av avsetningen per tidsenhet, for eksempel millimeter per år. Begrepet brukes i geologi, sedimentologi og relaterte fagfelt for å beskrive avsetning i hav, innsjøer og elver, samt både løsmasser og kjemiske eller biogene avsetninger.

Flere faktorer påvirker avlagringstakten, blant annet sedimenttilførsel fra land, energinivå i vannet (strøm, bølger og stormer) og hvor mye akkommodasjonsrom som er tilgjengelig for avsetning. Klima, havnivå, tektoniske forhold, biologisk produktivitet og oppløsning av materialer spiller også inn. Avsetningstakten varierer betydelig mellom miljøene: i dype havbasseng er den ofte lav, mens kystnære områder, deltaer og elver kan avsette materiale raskere. Plutselige hendelser som vulkanutbrudd eller flom kan gi korte episodiske topper i avlagringen.

Måling og tolkning av avlagringstakten bygger på sedimentkjerner, lagdeling og datering. Aldersbestemmelse gjøres med radiometriske metoder (for eksempel karbon-14 for yngre materialer og U-serie-datering for eldre), tephrochronology, magnetostratigraphy og optisk stimulate luminescence. Avsetningens hastighet kan være direkte målt i kjernen, eller avgrenses gjennom tidsmodellering som kombinerer flere dateringsmetoder.

Betydning og anvendelser: Avlagringstakten gir innsikt i geologisk og klimahistorie, og er viktig i petroleumsgeologi for å forstå reservoarutvikling og fordeling av sedimenttykkelser. Den brukes også i hydrologi, arkeologi og miljøvitenskap for å tolke tidligere miljøforhold og endringer i havnivå.