Autoimmuunimerkkejä

Autoimmuunimerkkejä ovat biomarkører som indikerer en autoimmun reaksjon eller pågående autoimmun sykdom. De mest kjente er autoantistoffer som påvirker ulike vev og organsystemer. Merkene brukes primært som støtte i diagnostikk, vedlikehold av sykdomsforståelse og i monitorering, men de gir ikke alene en endelig diagnose.

Vanlige autoimmunmerkke inkluderer antinukleære antistoffer (ANA), som ofte påvises ved ulike rheumatiske sykdommer og brukes som screening. Spesifikke antistoffer som anti-dsDNA og anti-Sm er særlig assosiert med Systemisk lupus erythematosus (SLE). Revmatoide faktor (RF) og anti-CCP er relevante i revmatoid artritt. ENA-panelen omfatter for eksempel anti-SSA/Ro og anti-SSB/La (Sjögrens syndrom og lupus), Jo-1 og andre som kan peke mot spesifikke fenotyper. Autoantistoffer mot kjertler (f.eks. anti-TPO og anti-Tg) hører til autoimmun tyreoidisme, mens anti-tTG og EMA er viktige ved cøliaki. Andre eksempler inkluderer ANCA ved vasculitt, og GAD65/IA-2 ved type 1 diabetes.

Bruk og fortolkning krever klinisk kontekst. Autoantistoffer kan forekomme hos friske individer eller ved infeksjoner, og mange sykdommer krever kombinasjon av kliniske kriterier og laboratoriefunksjoner for diagnose og behandling. Endringer i titer eller mønstre kan informere om sykdomsaktivitet eller respons på behandling, men indikerer ikke alltid aktivitet alene.

Laboratoriemetoder inkluderer indirekte immunfluorescens for ANA, ELISA og immunoblots, samt line- eller multiplex-assays. Resultater bør vurderes av erfaring klinikeren og i samarbeid med laboratoriet, med bevissthet om forskjeller mellom tester og populasjoner.