Arbeidsmarkedspolitikker

Arbeidsmarkedspolitikker er offentlige tiltak som har som mål å påvirke arbeidsmarkedet ved å justere tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft. Formålet er å redusere arbeidsledighet, bedre samsvaret mellom arbeidstakeres ferdigheter og ledige stillinger, og å øke produktivitet og inntektssikring i befolkningen. Politikkene omfatter både passive og aktive tiltak.

Politikkene deles ofte i passive og aktive tiltak. Passive arbeidsmarkedspolitikker gir inntektssikring til personer som står uten arbeid, for eksempel arbeidsledighetstrygd og andre ytelsesordninger. Aktiv arbeidsmarkedspolitikk (ALMP) består av tiltak som skal øke arbeidsevnen og gjøre jobbsøkingen mer effektiv, som arbeidsformidling, karriereveiledning, etterutdanning og opplæring, subsidier til arbeidsgivere som ansetter nyutdannede eller langtidsledige, og offentlige prosjektarbeid.

Instruments i ALMP-tiltakene inkluderer offentlig finansiert opplæring og omskolering, arbeidsformidling og individuell oppfølging av jobbsøkere, samt subsidier til arbeidsgivere og offentlige eller private prosjektstillinger som letter overgang til ordinært arbeid. Finansieringen griper inn i både budsjetter og sosialforsikringsordninger, og målretting og varighet varierer mellom land og programtyper. En sentral idé i mange europeiske modeller er fleksibilitet kombinert med sikkerhet (flexicurity), som prøver å gjøre det lettere å bytte jobb samtidig som et sosialt sikkerhetsnett opprettholdes.

Effekter og debatt: Effektene av arbeidsmarkedspolitikker varierer avhengig av utforming og kontekst. Studier viser at aktive tiltak ofte kan forbedre jobbformidling og kortsiktig sysselsetting, men kostnadseffektiviteten er blandet og langtidseffektene kan være modest hvis tiltakene ikke er godt målrettet eller følger opp. Kritikere peker på risiko for ineffektiv ressursbruk og insentiver som kan dempe varig arbeidsdeltakelse; derfor understrekes behovet for regelmessig evaluering og tilpasning.