Antisklitilsetninger

Antisklitilsetninger er et begrep som forekommer i språklig teori og refererer til konstruksjoner hvor klitiserte former (klitika) unngås eller fases ut i preferanse for fullt formverk. En klitisering er en form som er fonologisk avhengig av et annet ord og ikke kan stå alene, for eksempel pronomen- eller partikkelklitika som normalt festes til et verb eller et noun. Antisklitilsetninger beskriver således situasjoner der språket velger å bruke en eller flere fullformede morfemer i stedet for en klitisk løsning, eller der klitika blir kontrollert eller omhåndtert på måter som synes å motvirke vanlig klitisering.

Begrepet brukes særlig i studier av germanske språk og i diskusjoner om prosodi, ordgrense og syntaktisk befestning. Det kan ses som en måte å framheve bestemte ord eller å gjøre tydelige hvilke ledd som bærer fokus eller annen betydningslast. Antisklitilsetninger kan derfor oppstå i miljøer der klitika ville skape uklarhet, overbelastning av prosodien, eller konflikt med andre prosodiske eller syntaktiske regler i setningen.

Historisk og teoretisk hører antisklitilsetninger sammen med bredere temaer som klitisering (en prosess som gjør at visse morfemer blir klitisert), enclisis og proclisis, samt forholdet mellom ord og morfemer i språkets struktur. Fenomenet er ikke universelt fastlåst og forekommer i varierende grad og med ulik tydelighet mellom språk og dialekter. Forskningen i antisklitilsetninger bidrar til å belyse hvordan språkpartikler og pronomen manipuleres i tale og skrift, og hvordan talers fokus og diskursorganisering kan påvirke valg mellom fullform og klitisk form.