Antennelseskilder

Antennelseskilder er fenomener eller objekter som kan gi opphav til antennelse av brennbare materialer eller eksplosive atmosfærer. Begrepet brukes særlig i brann- og eksplosjonsvern for å identifisere og redusere risiko i både industrielle og private omgivelser.

Vanlige kategorier av antennelseskilder inkluderer åpen flamme, varme overflater, elektriske gnister, elektrisk utstyr med feil, statisk elektrisitet, gnistdannelse ved mekanisk arbeid, kjemiske reaksjoner og lynnedslag. Også røyking, varme arbeider (sveising, skjæring), og defekte motorsystemer regnes ofte som relevante kilder.

Kunnskap om antennelseskilder er sentral i risikovurdering og soneklassifisering i områder med brennbare stoffer. Tiltak for å begrense risiko omfatter fjerning eller isolering av tennkilder, bruk av eksplosjonssikkert utstyr, jording og utjevning for å forhindre statisk oppbygging, ventilasjon for å unngå gass- eller dampsamling, samt administrative prosedyrer som arbeidstillatelser og opplæring.

Internasjonale og nasjonale standarder, som ATEX-direktiver og IECEx-sertifisering, sammen med nasjonale brannforskrifter og retningslinjer fra blant andre NFPA, gir rammer for klassifisering, utstyr og kontrolltiltak. Overvåking og tidlig varsling med gassdetektorer og brannalarmer reduserer konsekvensene dersom antennelse skulle inntreffe.

Forebygging krever kontinuerlig vurdering av både tekniske og organisatoriske forhold for å sikre at mulige antennelseskilder identifiseres og håndteres i tråd med gjeldende regelverk.