Ansettelsesperiodene

Ansettelsesperiodene er den tidsrammen en arbeidstaker er knyttet til en arbeidsgiver gjennom en arbeidskontrakt. Begrepet omfatter både permanente og midlertidige ansettelser, samt eventuelle prøvetidsperioder. I Norge reguleres disse periodene primært av arbeidsmiljøloven, samt tariffavtaler og lokale avtaler.

Permanente ansettelser innebærer en varig arbeidsforhold med rettigheter og plikter som følger av lov og avtaleverk. Midlertidige ansettelser er avtaler om arbeid i et begrenset tidsrom eller for en bestemt oppgave, for eksempel sesongarbeid eller vikarstillinger. Slike ansettelser kan være begrenset i tid eller knyttet til prosjektbaserte behov, og arbeidsgiver og arbeidstaker har felles ansvar for at vilkårene er klare.

Prøvetid finnes i mange ansettelseskontrakter. Prøvetiden gir begge parter mulighet til å vurdere samarbeidet, og innebærer ofte at oppsigelsesfristen i prøvetiden er enklere enn i ordinære ansettelser. Lengden er vanligvis praksis- og avtaleavhengig, ofte opp til seks måneder.

Rettigheter og prosesser: Uansett ansettelsestype har arbeidsgiveren plikt til å gi skriftlig kontrakt og informasjon om vilkår, og arbeidstakeren har rett til å få oppsagte vilkår, oppsigelsesfrister og annet i samsvar med lov og avtaleverk. Fravær av skriftlig kontrakt er ugyldig og kan påvirke varigheten av en midlertidig ordning.

Se også: Arbeidsmiljøloven, arbeidsrett, midlertidig ansettelse.