åndedrettsprosessen

Åndedrettsprosessen refererer til de fysiologiske mekanismene som gjør at kroppen får oksygen og skiller ut karbondioksid. Den består av ventilasjon (inn- og utpust), gassutveksling i alveolene og transport av gasser i blodet, samt cellulær respirasjon i vev.

Ventilasjonen skjer hovedsakelig ved kontraksjon av diafragma og de intercostale musklene, som øker brystkassens volum og skaper negativt trykk i pleurahulen. Luft strømmer inn i luftveiene og ned til alveolene. Utpust er ofte passiv ved elastisk tilbaketrekk, men kan styrkes ved behov ved hjelp av andre respirasjonsmuskler.

Gassutvekslingen skjer i de tynne alveolokapillærmembranene. Oksygen diffunderer fra luften i alveolene til blodet, mens karbondioksid diffunderer i motsatt retning. Oksygen transporteres primært ved å binde seg til hemoglobin, mens CO2 i stor grad transporteres som bikarbonat i plasma eller som karbaminohemoglobin. Blodet som til slutt når vevene, avgir oksygen og henter CO2 tilbake til lungene for utlufting.

Reguleringen av åndedrettet skjer i respirasjonssenteret i hjernehjernestammen (medulla oblongata og pons). Kjemoreseptorer i carotis og aorta måler CO2-nivå, O2-nivå og pH, og signalerer for å endre frekvens og dybde av pusten. Hjernebarken kan også påvirke pusten bevisst.

Normal hvileventilasjon hos voksne ligger omkring 12–20 pust per minutt, med et tidalvolum på ca. 0,5 liter, noe som gir en minutventilasjon på omtrent 6 liter per minutt. God ventilasjon og perfusjon må være avstemt for effektiv gassutveksling.