vågformskontroll

Vågformskontroll betegner prosessen med å forme eller regulere vågformen til et elektrisk signal for å oppnå konkrete ytelsesmål. Dette inkluderer kontroll av amplitude, frekvens, fase og harmonisk innhold, samt tidsmessig presisjon. Kontrolltilnærmingen kan være analog, digital eller en blanding, og foregår ofte i en lukket sløyfe hvor et sensoravlest referanse samsvarer med aktuatoren.

Metoder for vågformskontroll inkluderer pulsbreddemodulering (PWM), formende filtrering og pre- eller etterkorreksjon, samt modulering og syntese av ønsket vågform. I praksis implementeres kontrollalgoritmer i analoge kretser, mikroprosessorer, digital signalbehandling eller FPGA-er, og bruker ofte PID-, modellbaserte eller adaptive kontrollschemes.

Mål og utfordringer med vågformskontroll er å minimere avvik mellom ønsket og faktisk vågform. Dette måles gjerne i kvalitetsparametere som totalharmonisk forvrengning (THD), oppbyggingstid, stigning og settling time, samt overshoot. Viktige utfordringer inkluderer begrenset båndbredde, støy, ikke-lineariteter i aktuatorer og EMI eller andre støyproblemer som påvirker vågformen.

Anvendelsesområder omfatter strømforsyninger og konvertere, motorstyring (for eksempel DC- og AC-motorer), lydforsterkning og lydgjengivelse, radioteknikk og RF-utstyr, samt test- og måleutstyr. Utviklingen har gått fra rene analoge løsninger til digitale og hybride implementeringer som gir høyere presisjon, større fleksibilitet og mulighet for mer komplekse kontrollstrategier.