virkningsmåtene

Virkningsmåtene er betegnelsen på hvordan et stoff eller en behandling virker i kroppen. Begrepet brukes særlig innen farmakologi og medisin og beskriver hvilke mål i organismen som påvirkes, og hvilke biologiske prosesser som endres for å frambringe en effekt. En virkningsmåte kan være direkte, ved at molekylet binder til et mål og endrer dets aktivitet, eller indirekte, ved at det påvirker signalveier eller cellulære systemer som igjen gir effekter.

De viktigste virkningsmåtene inkluderer: reseptormediert virkning, der legemidler fungerer som agonister (aktiverer reseptorer) eller antagonister (blokkerer reseptorer), eller som partielle agonister og allosteriske modulatorer; enzymhemming, der målproteinet blir mindre aktivt; ionekanalstyring som endrer membranens elektriske permeabilitet; og transporterhemming, der opptak eller efflux av legemidler endres. Indirekte mekanismer omfatter påvirkning av signalveier og transduksjonskaskader, eller endring av genuttrykk og proteinsyntese.

For kliniske beslutninger er det viktig å forstå virkningsmåten sammen med farmakokinetikk og sikkerhet. Effekten av en virkningsmåte påvirker potens, spesifisitet og risiko for bivirkninger. Flere legemidler kan dele samme mål eller virkningsmåte, mens andre virker bredere eller mer spesifikt mot enkelte veier. Kjente eksempler inkluderer reseptoragonister og -antagonister, enzymhemmere og ionekanalmodulatorer.

Forskning på virkningsmåter innebærer farmakologiske studier av bindingsspesifisitet, struktur–funksjon-forhold, og bruk av celler, dyremodeller og kliniske studier. Det kan også oppstå flere samtidige virkningsmåter hos et stoff, og det finnes situasjoner hvor mekanismen ikke er fullt ut avklart.