utgangsimpedansen

Utgangsimpedansen er et elektrisk begrep som beskriver motstanden en kilde tilbyr en belastning. Den representerer en elektrisk krets' evne til å levere strøm til en annen krets. Utgangsimpedansen er en kombinasjon av resistans og reaktans, hvor reaktans er motstanden mot endringer i strøm eller spenning i en krets som inneholder induktorer eller kondensatorer.

For å oppnå maksimal effektoverføring fra en kilde til en belastning, må utgangsimpedansen til kilden være lik den komplekse konjugaten av belastningsimpedansen. Dette er kjent som impedanstilpasning. I mange praktiske applikasjoner, som forsterkere, er det imidlertid ønskelig med en lav utgangsimpedans for å sikre at utgangsspenningen forblir relativt konstant uavhengig av belastningen. Dette gir bedre lydkvalitet i lydsystemer og mer stabil drift i andre elektroniske kretser.

Utgangsimpedansen kan måles eller beregnes. Måling innebærer vanligvis å koble til kjente belastninger og måle spenning og strøm, og deretter bruke Ohms lov og impedansformler. Beregning krever en detaljert analyse av kretsskjemaet og de elektriske komponentene som er involvert. En lav utgangsimpedans er ofte en ønskelig egenskap for kilder som skal drive andre kretser, da det minimerer tap av signalstyrke og forvrengning når belastningen varierer.