trykkprøve

Trykkprøve er en prøvemetode som brukes for å måle hvor stor trykkfasthet et materiale har før det svikter under kompresjon. Prøven utføres vanligvis ved at et prøvestykke settes mellom to stativer i en hydraulisk eller mekanisk trykkmaskin. Belastningen påføres langs prøvestykkets akse og økes med kontrollert hastighet til prøvestykket brister eller oppnår en definert defleksjon. Resultatet er den maksimale belastningen ved brudd, og trykkfastheten beregnes som denne belastningen delt på prøvestykkets flateareal (for eksempel i MPa).

Anvendelser og prøvestandarder

Trykkprøver benyttes bredt i bygg- og anleggssektoren, materialteknikk og kvalitetskontroll. I betong brukes prøvene til å bestemme trykkfastheten til herdet betong, og ulike standarder angir prøvestørrelser, belastningshastighet og avvikskrav. For andre materialer som keramikk, stål, tre og kompositter finnes tilsvarende standardiserte metoder (for eksempel nasjonale eller internasjonale standarder som EN og ASTM) som beskriver prøvetype, prøvestørrelse, utførelse og hvordan resultatet rapporteres. Resultatene brukes i materialspesifikasjoner, konstruksjonsdesign og kvalitetskontroll.

Prøvetaking og tolkning

Prøvestykker velges eller fremstilles i samsvar med standarder for å sikre representativitet. Miljøforhold under prøven (fuktighet, temperatur) og prøvens alder kan påvirke resultatet. En lavere enn forventet trykkfasthet kan indikere materialdefekter, feil bearbeiding eller utilstrekkelig herding, og gir grunnlag for korrigerende tiltak.

Referanser til standarder varierer etter materiale og land, men hovedprinsippet er å måle trykkfasthet under kontrollert, ensartet belastning.