tilleggselementer

Tilleggselementer er setningselementer som gir tilleggsinformasjon og ofte ikke er nødvendige for at setningen skal være grammatisk fullt ut mulig. De beskriver omstendigheter som tid, sted, måte, årsak eller hensikt, og fungerer som episenter for modifiering av hovedhandlingen. I norsk grammatikk omtales de ofte som adjunkter eller adverbialer, og de kan være uttrykt som ord, korte fraser eller hele led, og de kan ofte utelates uten at setningen blir uklar.

Typiske typer tilleggselementer inkluderer tidslige tillegg (når skjer handlingen?), stedlige tillegg (hvor skjer den?), måte- eller målelige tillegg (hvordan/nedsatt målegrad?), årsaks- eller forholdstillegg (hvorfor skjer det?), og hensikts- eller formåls tillegg (for hvilket formål skjer det?). Eksempler: Jeg leser boken i kveld (tids- eller plasstillegg er "i kveld"). Vi møttes i parken for å slå av en prat (hensikt/årsaksligning). Hun løp raskt for å rekke bussen (måte og formål). Slike elementer kan ofte flyttes i setningen, og de kan frontes eller plasseres etter verbalet uten å bryte setningens grunnleggende logikk.

Tilleggselementer er ofte fleksible og kan fjernes eller legges til uten å påvirke setningens kjernegrunnlag (subjekt og predikat). De kan imidlertid være viktige for nyanse og presisjon, og i noen kontekster kan de markeres med komma, spesielt hvis de er lange eller innskutte. Ikke alle tillegg er obligatoriske; de gir ekstra informasjon som kan være relevant for kontekst, men som ikke er nødvendig for å forstå kjernen i utsagnet.

Se også: adjunkter, adverbialer, setningsledd.