setningselementer

Setningselementer er de grammatiske byggeklossene som utgjør en setning på norsk. De representerer hvem eller hva som utfører handlingen, hva som blir gjort, og under hvilke omstendigheter handlingen skjer. Setningselementene kan være enkeltord eller sammensatte fraser og utgjør setningsledd som kan flyttes eller kombineres for å markere fokus eller betydning.

Kjerne-setningselementene i en vanlig hovedsetning er: Subjekt, som er den eller det som handler eller er i en tilstand; Predikat, som består av det finite verbet og eventuelle hjelpeverb og partikler og uttrykker handlingen eller tilstanden; Direkte objekt, som mottar handlingen; Indirekte objekt, som beskriver til hvem eller for hvem noe skjer. I tillegg kan setninger inneholde Adverbialer, som angir tid, sted, måte, årsak eller andre omstendigheter, ofte som fraser med preposisjoner. Predikativ, som følger et linking verb (for eksempel være, bli, fremstå) og beskriver subjektet, for eksempel “han er lærer” eller “det ble sent”.

Orden i en hovedsetning følger ofte et grunnmønster: Subjekt - Predikat - (Direkte objekt) - (Indirekte objekt) - (Adverbialer). Men setningselementene kan flyttes for å gi ny fokus; norsk tillater at adverbialer står tidlig eller sent i setningen. Attributter og andre modifikatorer ligger vanligvis inne i eller ved siden av relevante substantivfraser og beskriver egenskaper som tall, størrelse eller eierskap.

Eksempler: “Katten sover.” Subjekt: katten; Predikat: sover. “Jeg gir henne boken.” Subjekt: jeg; Predikat: gir; Indirekte objekt: henne; Direkte objekt: boken. “Hun ble lege.” Subjekt: hun; Predikat: ble; Predikativ: lege. “Vi møttes i parken i går.” Subjekt: vi; Predikat: møttes; Adverbial: i parken, i går.