tilgangsmodifikatorer

Tilgangsmodifikatorer er språklige konstruksjoner som bestemmer hvem som kan referere til klasser, metoder, felter og andre medlemmer i et program. De brukes for å kontrollere synlighet og avhengighet mellom komponenter, og bidrar til innkapsling, stabilt grensesnitt og enklere vedlikehold. Valg av riktig tilgangsnivå er en del av API-design og modulært design.

De mest kjente tilgangsnivåene inkluderer public, private og protected. Mange språk har også internal eller en default-tilgang (ofte kalt package-private i Java). Public gjør et medlem synlig for alle. Private begrenser tilgangen til den klassen der det er deklarert. Protected tillater tilgang i avledede klasser, og i enkelte språk også i andre deler av samme modul eller pakke. Internal er synlig innenfor samme modul eller samling; i Java har man som regel en default-tilgang når ingen modifikator er oppgitt.

Designprinsipper for tilgangsmodifikatorer inkluderer å bruke minste privilegium, beskytte intern tilstand og skjule implementasjon, og eksponere kun det som trengs for bruk av APIet. Ved å opprettholde klare grenser mellom hva som kan endres internt og hva som er offentlig, blir programvare mer robust og enklere å teste. En vanlig praksis er å gjøre felter private og gi nødvendige tilgangsmetoder (gettere/settere) eller lese-only-tilganger.