tidstandardene

tidstandardene er de formelle enhetene og konvensjonene som brukes for å måle og koordinere tid på tvers av ulike systemer og geografiske områder. De grunnleggende tidspunktene er tidsenheter som sekunder, minutter og timer, og de bygger på fysiske fenomener – først menneskeprøvde observasjoner av jordens rotasjon og himmellegemer, senere eksakt definert ved atrometrisk kretning av cesium‑133-atomene i et atomklokke. Mens det langvarige begrepet ”sekund” tidligere var basert på jordens tidshorisontal rotasjon, ble definisjonen i 1967 oppdatert til å være 9 192 631 770 perioder av den elektromagnetiske strålingen som oppstår i overgangen mellom to spesifikke energinivåer i cesium‑133.

Internasjonalt er tidstandardene regulert av organisasjoner som International Telecommunication Union (ITU) og International Bureau of Weights and Measures (BIPM). Deres koordinerte produkter er International Atomic Time (TAI) og Coordinated Universal Time (UTC). TAI er et kontinuerlig, kontinuerlig økende tidsmåling som summerer atomklokkestyring fra hele verden, mens UTC kombinerer TAI med flyttvende ekstra sekunder – leapsekunder – for å holde den i tråd med jordens roterende tid.

I praktisk bruk har hver nasjon og region sine egne lokale tidsstandarder, ofte bezeichnet som «større tid» eller «krone» i historiske sammenhenger. Disse standardene deler også på grunn av arbitrære tidsområder basert på longitudinell deling og avregnes med sommertid eller høyesterettsreguleringer.

Nye digitale nettverk og globale systemer, for eksempel GPS og internasjonal finansiell handel, avhenger svært av nøyaktig UTC-kopling. Blant de fremtidige utfordringene er diskusjonen rundt alternativ tidsmåling, i forbindelse med jordens stadig interaksjon med solsystemets dynamikk, og muligheten for å introdusere nye koordinater som dekker vanskelige krav til presisjon og sikkerhetsnett.