strafflindring

Strafflindring er et rettslig prinsipp der retten kan redusere en straff i lys av forhold ved gjerningspersonen eller ved selve gjerningshandlingen som taler for en mildere reaksjon. Det er et sentralt element i straffutmålingen og brukes for å oppnå proporsjonalitet og individualisering av straffen.

Vanlige lindrende omstendigheter inkluderer redusert skyldevne, for eksempel ung alder eller psykisk sykdom; en mindre viktig eller ikke-planlagt rolle i gjerningshandlingen; mangel på tidligere dommer eller en mild straffehistorie; angring og faktisk samarbeid med myndighetene; erstatning av skade til offeret; samt tiltak for rehabilitering. Også ytre faktorer som tvang, press eller ekstraordinære omstendigheter ved hendelsen kan tale for lindring.

I praksis blir lindrende og skjerpende omstendigheter nøye vurdert når domstolen fastsetter straffen. Basert på kombinasjonen av omstendighetene og lovgivningen kan straffen reduseres i forhold til det som ellers følger av loven, eller retten kan idømme alternative straffeformer som samfunnsstraff eller prøvetid.

Begrensninger: Strafflindring må ikke undergrave ansvaret for handlingen, og lindrende omstendigheter må være relevante og dokumenterbare. Variasjoner mellom jurisdiksjoner gjelder, men den overordnede ideen er å sikre rettferdig og proporsjonal utmåling av straff.