straffeforfølgelse

Straffeforfølgelse er den delen av rettssystemet som håndterer en kriminalsak fra mistanke om en straffbar handling til endelig rettsavgjørelse og eventuell straff. Den norske straffeprosessordningen regulerer hvordan etterforskning, tiltale, rettssaker og domsavsigelser foregår. Målet er å oppklare lovbrudd, sikre rettssikkerhet og ilegge passende straff i samsvar med lovverket.

Hovedaktørene er politiet, som gjennomfører etterforskningen, og påtalemyndigheten, som avgjør om tiltale skal reises. Påtalemyndigheten ledes av Riksadvokaten og fylkesadvokater. Under etterforskningen kan politiet foreta avhør, beslag og tekniske undersøkelser. For mindre lovbrudd kan politiet fatte forenklet forelegg, som den mistenkte kan akseptere og betale eller bestride ved retten.

En tiltale behandles normalt i tingretten. Tiltalen utløser rettssak der bevis presenteres og partene kan avgi forklaring og forsvar. Domfellelse krever at påtalemyndigheten har bevist skyld utover rimelig tvil. Bevisbyrden ligger hos påtalemyndigheten. Dommer kan ankes til lagmannsrett og, i visse tilfeller, til Høyesterett.

Rettssikkerhet: Den tiltalte anses som uskyldig inntil bevist skyld. Tiltalte har rett til advokat, til å avgi forklaring, og til å få vitner og bevis presentert. Retter og påtalemyndighetene må følge regler i straffeprosessloven, og domstolene skal sikre en rettferdig prosess. Anke og videre prøving av saker foregår i relevante rettsinstanser.

Særlige forhold: Straffeforfølgelse reguleres også av foreldelsesregler som begrenser når en sak kan bringes for retten, samt andre regler om saksbehandling i visse situasjoner som aldersgrenser og helseforhold.