standardering

Standardering, ofte omtalt som standardisering, er prosessen der felles tekniske krav utvikles og tas i bruk for produkter, tjenester og prosesser slik at de oppfyller bestemte krav til kvalitet, sikkerhet og interoperabilitet.

Standards utvikles gjennom konsensus i komiteer og arbeidsgrupper, og kan være frivillige eller juridisk bindende når de implementeres i regler eller forskrifter. De søker å skape felles referansepunkter som reduserer usikkerhet i produksjon, handel og bruk av produkter og tjenester.

Internasjonalt spiller organisasjoner som ISO og IEC en sentral rolle, mens regionale organer som CEN/CENELEC/ETSI og nasjonale standardiseringsorganer viderefører arbeidet på nasjonalt nivå. Standarder bidrar til konkurranseevne og lettere handel ved å sikre felles krav og forventninger.

Typer av standarder omfatter produktstandarder, testmetoder og ledelsessystemstandarder (for eksempel ISO 9001 for kvalitet og ISO 14001 for miljøstyring), samt grensesnitt- og interoperabilitetsstandarder som gjør ulike systemer kompatible.

Samsvarsvurdering inkluderer testing, sertifisering og akkreditering som bekrefter at produkter og prosesser følger standardene.

Fordeler ved standardering inkluderer økt sikkerhet, interoperabilitet, forbrukerbeskyttelse og reduserte handelskostnader. Ulemper kan være kostnader ved etterlevelse og risiko for at standarder blir for rigide og hemmende for innovasjon.

Standards betydning i regelverk varierer: noen standarder er frivillige, mens andre er henvist i forskrifter og dermed får juridisk virkning. Framtiden peker mot åpne, digitale og bærekraftige standarder samt raskere revisjon av eksisterende standarder for å møte teknologisk utvikling.