stabilitetspolitikk

Stabilitetspolitikk er politikken som søker å dempe konjunktursvingninger og å oppnå prisstabilitet og bærekraftig økonomisk vekst. Den omfatter vanligvis to hovedelementer: pengepolitikk og finanspolitikk, samt reguleringer og andre institusjonelle tiltak som påvirker økonomiens etterspørsel og prisnivå.

Pengepolitikken styres ofte av en sentralbank som bruker verktøy som styringsrente, åpne markedsoperasjoner og i enkelte land valutaintervensjon. Hovedmålet er prisstabilitet, samtidig som myndighetene søker lav og stabil sysselsetting og forutsigbarhet for forventningene. Virkningene skjer gradvis og avhenger av kredittforhold, finansielt miljø og utenlandske forhold.

Finanspolitikken påvirker samlet etterspørsel gjennom offentlige utgifter, skatt og overføringer. En ekspansiv finanspolitikk kan dempe nedgangstider og støtte vekst, mens en restriktiv politikk kan dempe overoppheting. Automatisk stabilisering refererer til skatter og ytelser som endrer etterspørselen uten ny politisk beslutning, for eksempel progressiv skatt og arbeidsledighetstrygd; discretionær finanspolitikk innebærer målrettede tiltak ved behov og krevende beslutningsprosesser.

Utfordringer i stabilitetspolitikken inkluderer tidsforsinkelser i virkning, behov for troverdighet og koordinering mellom penge- og finanspolitikk, samt offentlige finanser og gjeldsforhold. I åpne økonomier påvirkes effekten av utenlandsk etterspørsel og valutapolitikk. Makroprudentielle tiltak og strukturelle reformer kan også være en del av stabilitetspolitikken for å redusere sårbarheter og styrke potensialveksten.

Samlet søker stabilitetspolitikk å skape et mer forutsigbart og stabilt økonomisk miljø for husholdninger og bedrifter, gjennom klare mål, institusjonell lysning og robust samspill mellom politikkene som fører penge- og finanspolitikken.