spesialsansen

Spesialsansen refererer til sanser som har spesialiserte reseptororganer og distinkte nevralbaner, og som ofte skilles fra andre sanser som berøring og propriosepsjon. I mennesket identifiseres vanligvis fem spesialsanser: syn, hørsel, balanse, smak og lukt. Disse sansene gir rask og presis informasjon om omgivelsene og kroppens tilstand gjennom ulike reseptortyper og sentral behandling.

Synet er forankret i øyet. Netthinnen inneholder fotoreseptorer (staver og tapper) som omdanner lys til nerveimpulser gjennom synsnerven (n. opticus). Signaler behandles i hjerneområder som gir bildebehandling, fargeoppfatning og opplevd dybde og bevegelse.

Hørsel oppstår i øret og innebærer konvertering av mekaniske lydbølger til nerveimpulser. Lydbølgene får trommehinnen til å vibrere, mellomørets små knokler forsterker bevegelsen, og hårceller i cochlea oversetter dette til elektriske signals som sendes via vestibulocochlear-nerven (CN VIII) til hjerneområder som tolker lyd og språk.

Balanse er knyttet til vestibulære systemet i det indre øret, som består av semicirkulære kanaler, utricle og saccule. Disse registrerer hodebevegelser og stilling i rommet, og informasjonen integreres i hjernestammen og cerebellum for å opprettholde balanse og kontroll av blikket.

Smaksansen oppstår i smaksløkene på tungen og omkring munnhulen. Smaksløkene oppfatter fem grunnsmaker (søtt, surt, salt, bittert og umami) og formidler signaler via kranialnervene VII og IX til hjernen for smakssyntese og opplevelse av mat.

Luktesansen oppstår i det olfaktoriske epitelet i nesehulen. Olfaktoriske reseptorer registrerer kjemiske stoff og sender signaler via luktenerven (CN I) til luktområder i hjernen, ofte tett knyttet til minne og smak.