specialtjenester

Specialtjenester er et norsk begrep som beskriver tjenester som er spesielt tilpasset personer eller grupper med særskilte behov, eller som krever spesialisert kompetanse og ressurser utover standard tilbud. Begrepet brukes ofte i offentlig sektor, helse- og omsorgssektoren, utdanning og sosialt arbeid, men kan også forekomme i privat sektor der kunder har spesielle krav.

Typiske områder omfatter spesialundervisning i skolen, rehabilitering og fysio-/ergoterapi, tilrettelagte arbeids- og bostedsløsninger, støttekontakt og andre tiltak som innebærer individuelle planer, spesialutstyr eller tilrettelegging av omgivelser. I helsesektoren kan det omfatte behandling og oppfølging som ikke faller inn under generelle tilbud, for eksempel for pasienter med sjeldne sykdommer eller komplekse behov.

Organisatorisk er spesialtjenester ofte et ansvar for kommunene og fylkeskommunene, eller nasjonale helse- og velferdsinstitusjoner. Bruk av spesialtjenester reguleres av lovverk og forskrifter, og innebærer ofte tverrfaglig samarbeid mellom ulike profesjoner samt kartlegging og individuelle planer for å sikre nødvendig oppfølging og rettssikkerhet.

I privat sektor og i næringslivet benyttes begrepet også om spesialiserte tjenester for kunder med spesielle krav, for eksempel rådgivning, teknisk service eller tilpassede løsninger. Begrepet kan derfor være bredt og variere mellom fagfelt og land.

Utfordringer knyttet til spesialtjenester inkluderer finansiering, tilgang og rettferdighet, kvalitet og standardisering, samt behovet for kontinuerlig kompetanseutvikling og evaluering av effekten av tiltakene.

Se også: spesialundervisning, universell utforming, sosialt arbeid.