smittespredning

Smittespredning er prosessen der infeksjonssykdommer overføres mellom individer eller mellom miljøet og verten. Det innebærer overføring av patogener som bakterier, virus eller sopp via ulike smitteveier: direkte kontaktsmitte (berøring, kyss), indirekte via kontaminerte overflater eller gjenstander (fomitter), dråpesmitte ved hoste eller nysing, luftbåren smitte (små partikler som kan forbli suspenderte), fekal-oral smitte, og vektoroverført smitte.

Overføringens omfang måles ofte ved reproduksjonstallet R eller effektivt R_t, som angir gjennomsnittlig antall sekundære tilfeller som en infisert person forårsaker i en i utgangspunktet sårbar befolkning. R varierer med patogenets smittsomhet og varighet, befolkningens immunitet, og oppdagelses- og kontrolltiltak.

Faktorer som påvirker smittespredning inkluderer patogenets smittsomhet og varighet, vertens sårbarhet og adferd, og miljøforhold som ventilasjon og tetthet. Noen infeksjoner kan ha heterogen spredning med superspredere som forårsaker mange sekundære tilfeller.

Forebygging og kontroll omfatter god håndhygiene, ventilasjon, vaksinering, bruk av maske ved behov, testing og isolasjon av bekreftede tilfeller, kartlegging av kontaktnett og karantene av eksponerte personer. Utbredt testing, smittevernrutiner i helsevesenet og offentlig informasjon bidrar til å redusere smittespredning.

Overvåkning og modellering av smittespredning gjør det mulig å overvåke endringer i Rt og å vurdere effekten av tiltak. Etisk og personvernsbeskyttelse er sentralt i kontaktsporing og datahåndtering.