signalstyrken

Signalstyrke beskriver kraften i det mottatte radiosignalet mellom to kommunikasjonsenheter, for eksempel mellom en mobiltelefon og en basestasjon eller mellom en ruter og en klient. Den vanligste måleenheten er dBm (desibel milliwatt). I tillegg brukes RSSI (received signal strength indicator) som en grov indikasjon, mens i mobilnettverk ofte beskrives målene RSRP (reference signal received power) og SINR (signal-to-interference plus noise ratio) for å angi både styrke og kvalitet.

Styrken påvirkes av avstand, hindringer og miljø, frekvensbånd, samt interferens. Hindringer som vegger og møbler, materialer i bygningskonstruksjonen, og multipath-fading kan svekke signalet. Når signalet er svakt, reduseres datahastighet og pålitelighet, og forbindelsen kan falle ut. Sterkere signal gir ofte bedre ytelse, men effekten er ikke ubegrenset og svært høye verdier kan begrense mottakerens dynamiske område.

Faktorer som avgjør inkluderer sender–mottaker-avstand, antenneplassering og retning, type antenne, samt nabo- og miljøforstyrrelser. Høyere frekvenser kan gi raskere data, men kortere rekkevidde og større sårbarhet for hindringer. Miljøforhold påvirker også hvordan signalet oppfører seg innendørs kontra utendørs.

Måling og tolkning varierer. Mange enheter viser styrken som et tall i dBm eller som en rangering i RSSI. Som tommelfingerregel anses mer positive verdier som bedre: for trådløse nettverk regnes ofte omtrent -50 til -70 dBm som god dekning, mens verdier nær -90 dBm ofte gir ustabilitet, avhengig av teknologien og støy.

Forbedringer oppnås vanligvis ved å flytte enheten nærmere kilden, justere eller oppgradere antenner, bruke ekstern antenne eller en repeater/mesh-nettverk, kanal- eller frekvensbytte, og redusere interferens. Riktig plassering av ruteren og bruk av utvidere kan betydelig øke den opplevde signalstyrken.