selvsitering

Selvsitering er praksisen å sitere egne tidligere publikasjoner i en ny publikasjon. Dette kan skje på flere nivåer: forfatternivå der en forsker refererer til sine egne tidligere arbeider, artikkelnivå der en ny artikkel inkluderer egne eldre artikler i referanselisten, og tidsskriftnivå der tidsskriftet viser siteringer til sine egne tidligere artikler.

Måling og betydning: selvsiteringsrate angir andelen av siteringer som er selvreferanser til egne tidligere arbeider. Den kan beregnes for en enkelt artikkel, en forfatter eller et tidsskrift, og brukes sammen med totale siteringer for å vurdere utvikling, kontinuitet eller innflytelse.

Fordeler: selvreferering kan være nødvendig for å vise hvordan et forskningsprogram utvikler seg, for å forklare metoder og data som blir videre brukt, eller å knytte arbeidene til etablerte konsepter og data.

Ulemper og kritikk: overdreven selvreferering kan skape skjevheter i bibliometriske indikatorer som h-indeks eller tidsskriftets impact factor og gi inntrykk av større innflytelse enn det som er tilfelle. Dette har ført til at mange databaser og redaksjoner oppfordrer til relevante og nødvendige referanser, ikke automatisk selvreferering.

Praksis og måling i praksis: bibliometriske databaser som Scopus og Web of Science registrerer selvreferering og tilbyr justerte metrikker eller advarsler. Det finnes etiske retningslinjer som vektlegger relevans og begrunnelse for selvreferering, og redaksjoner kan sette grenser mot manipulasjon av indekser.