sekundærlinjer

Sekundærlinjer er linjer i et transportsystem som primært betjener mindre byer og landlige områder og som har lavere trafikk og kapasitet enn hovedlinjene. Begrepet brukes særlig innen jernbane- og bussnett, men prinsippet finnes også i andre nettverk. I noen land kalles de distriktslinjer eller regionale linjer, og de fungerer ofte som grenlinjer fra hovednettet.

Kjennetegn ved sekundærlinjer inkluderer lavere hastigheter og frekvens, mulighet for enkeltspor og hvor stasjonene ligger spredt langs linjen. De er vanligvis spesialisert mot regional pendlertrafikk, lokal transport og i noen tilfeller turisttrafikk eller transport av varer. Formålet er å koble mindre områder til hovednettet og dermed gjøre det mulig å nå sentrale knutepunkter uten lange omveier.

Rollen i et transportnettverk er å utvide rekkevidden til hovedlinjene og å tilby tilgang til områder som ellers ville hatt begrenset kollektivtransport. Sekundærlinjer legger grunnlag for regional mobilitet, kan kombineres med buss, tog eller andre transportformer, og bidrar til tettere og mer bærekraftig transportmønster i regionen.

Økonomi og drift: sekundærlinjer finansieres ofte av statlige eller regionale myndigheter og av offentlige transportorganisasjoner. Befaringen av lavere trafikk gjør vedlikehold og moderne oppgraderinger utfordrende, og enkelte linjer har blitt redusert i frekvens, omklassifisert eller erstattet av bussforbindelser. I perioder blir oppgraderinger rettet mot forbedret sikkerhet, kapasitet og tilgjengelighet for å opprettholde relevansen av linjen.

Historisk utvikling varierer mellom land, men ofte har sekundærlinjer vært viktige for regional utvikling ved å knytte distriktene til sentrale markeder og knutepunkter, samtidig som transportsystemet har gjennomgått omgrupperinger mot effektivitet og bærekraft.

---