satellittforbindelser

Satellittforbindelser refererer til kommunikasjonsforbindelse mellom steder ved hjelp av kunstige satellitter i bane rundt jorden. De muliggjør overføring av data, tale og video over lange avstander og til områder uten veletablert kablet infrastruktur.

Et typisk system består av en terrestrisk jordstasjon (sender og mottaker), romsegmentet bestående av satellitter med transpondrer, og brukerterminaler ved mottakerne. Signalene sendes opp som uplink til satellitten og ned linker til mottakeren (downlink). Avhengig av bane kan dekningen være regional eller global; GEO-satellitter dekker et fast område, mens LEO- og MEO-satellitter krever konstellasjoner for kontinuerlig dekning og lavere latens.

Satellitter kan være i geostasjonær bane (GEO) i ca. 35 786 kilometer høyde, noe som gir konstant dekning over et område men med en merkbar forsinkelse på noen hundre millisekunder. Lave baner (LEO) og mellombaner gir lavere latency men krever flere satellitter for kontinuerlig dekning og gatefunksjon.

Frekvensområder som L-, S-, C-, Ku- og Ka-bånd brukes avhengig av behov for rekkevidde og båndbredde. Ku- og Ka-bånd er vanlig i bredbånd og kringkasting, mens C-bånd ofte brukes i værbestandig kringkasting og visse telekommunikasjonsapplikasjoner.

Bruksområder inkluderer kringkasting av TV og radio, telekommunikasjon, bedriftsdata og internettløsninger, samt maritim og luftfartskommunikasjon. Nye utviklinger omfatter høyhastighetssatellitter (HTS) og megakonstellasjoner i lave baner (LEO) som øker kapasiteten, ofte med høyere kostnader og mer kompleks infrastruktur.

---