restkonsentrasjon

Restkonsentrasjon er konsentrasjonen av et stoff som finnes igjen i et system etter at en prosess er avsluttet eller etter en viss tid. Begrepet brukes i ulike fagfelt og refererer generelt til hva som forblir etter en handling, reaksjon eller tidsforløp.

Innen kjemi og miljøteknikk beskriver restkonsentrasjon gjerne det som er igjen av et forurensningsstoff i luft, vann eller jord etter rensing, nedbrytning eller annen behandling. Den vurderes i risikovurdering og i evaluering av effektiviteten til remedierings- eller behandlingsprosesser. I farmakologi og toksikologi brukes restkonsentrasjon ofte for å omtale konsentrasjonen som er til stede i kroppen mellom doser eller ved slutten av et behandlings- eller doseringsintervall. Denne verdien er viktig for å sikre at legemidler når terapeutiske nivåer uten å overskride toksiske terskler.

Beregningsmessig kan restkonsentrasjon modelleres med førsteordens nedbrytning: C(t) = C0 e^{-kt}, der k = ln(2)/t1/2. Ved fortynning eller blanding følger restkonsentrasjonen C_res = C_init × (V_init / V_tot). I praksis måles restkonsentrasjon med analytiske metoder som HPLC eller GC-MS, avhengig av stoffets kjemiske egenskaper.

Betydning: restkonsentrasjon hjelper til å vurdere effektivitet av behandlinger, potensiell risiko ved langvarig eksponering og behov for oppfølgingsdata i regulatoriske sammenhenger.