resorpsjon

Resorpsjon er en biologisk prosess der vev eller stoffer brytes ned og tas opp eller fjernes av kroppen. Begrepet brukes bredt i fagfelt som anatomi, fysiologi og odontologi, og betegner både nedbrytning av vev og gjenbruk av byggesteiner og resirkulering av materialer i ulike organsystemer.

I skjelettet skjer resorpsjon primært gjennom aktivitet av celler som kalles osteoklaster, som bryter ned mineralisert beinvev og frigjør kalsium i blodet. Dette er en viktig del av benremodellering, i balanse med ny beinbygging av osteoblaster. Ubalanse mellom resorpsjon og formasjon kan være årsak til tilstander som osteoporose eller andre benforstyrrelser.

Innen odontologi og kjevebiologi refererer resorpsjon til nedbrytning og fjerning av tannsubstans eller omkringliggende ben av spesialiserte celler. Resorpsjon kan være fysiologisk hos barn i forbindelse med tannvekst og tapp av melketenner, men kan også være patologisk ved traume, infeksjon eller trykk mot tellingsområdet, og kan påvirke tannens stabilitet og kjeveben.

I nyrene står resorpsjon sentralt i dannelsen av urin. Gjennom reabsorpsjon blir vann, elektrolytter, glukose og andre stoffer hentet tilbake til blodet fra filtratet i nyrene, noe som bidrar til å opprettholde væske- og elektrolyttbalanse og riktig urinkonsentrasjon. Resorpsjon spiller også en rolle i andre vev og organsystemer hvor celler gjenopptar eller resirkulerer materialer.