partisjonskart

Et partisjonskart er metadata på en lagringsenhet som beskriver hvordan enheten er delt inn i partisjoner. Hver partisjon har egenskaper som startsektor, størrelse, partisjonstype og hvilket filsystem den bruker. Partisjonskartet gjør det mulig for operativsystemet å identifisere og få tilgang til data på hver enkelt partisjon.

De mest brukte partisjonskartene i moderne systemer er Master Boot Record (MBR) og GUID Partition Table (GPT). Tidligere var Apple Partition Map (APM) vanlig på eldre Macintosh-maskiner. Valg av partisjonskart påvirker hvor mange partisjoner som kan opprettes, hvordan booting skjer, og hvilke begrensninger som gjelder for disken.

MBR ligger i den første sektoren (LBA 0) og inneholder en bootkode, en partisjonstabell og en signatur. Den støtter normalt opptil fire primære partisjoner, eller tre primære samt en utvidet partisjon som igjen kan inneholde flere logiske partisjoner. En merkbar begrensing er en praktisk grense på diskstørrelse for disker med tradisjonelle sektorstørrelser, samt at oppsettet ikke har innebygd redundans eller avansert feilbeskyttelse.

GPT er en moderne standard som følger UEFI. Den bruker en primær GPT-header ved starten av disken og en Partition Entry Array som definerer partisjonene; en sekundær GPT-header ved slutten av disken gir redundans. GPT støtter et stort antall partisjoner og er ikke begrenset av 2 TB-grensen i samme grad som MBR. Den inkluderer også CRC-sjekker for å sikre integritet og bruker en beskyttende MBR for kompatibilitet med eldre verktøy.

Operativsystemer leser partisjonskartet for å identifisere og montere filsystemer, og for å styre oppstart av systemet. Vanlige verktøy for å administrere partisjonskartet inkluderer fdisk, gdisk og parted på Linux, diskutil på macOS, og DiskPart på Windows. Partisjonskartet er sentralt for lagringshåndtering og systemstabilitet.