partikkelkonsentrasjoner

Partikkelkonsentrasjon er et mål på hvor mange partikler som befinner seg i en gitt mengde medium, vanligvis luft eller væske. Den kan beskrives som antall partikler per kubikkmeter (nr/m3) eller som masseinnhold (for eksempel mikrogram per kubikkmeter, μg/m3). Partikler varierer i størrelse og form, og konsentrasjonen kan presenteres som en totalmengde eller som en partikkelstørrelsesfordeling etter diameter (Dp).

Målemetoder for partikkelkonsentrasjon avhenger av størrelse og kontekst. For antallpartikler brukes ofte kondensasjons-partikkelteller (CPC) og optiske partikkelmålere (OPC), som gir tellbarhet over ulike partikkelstørrelser. For små partikler gir SMPS (Scanning Mobility Particle Sizer) og APS (Aerodynamic Particle Sizer) en størrelsefordeling for submikron og mikrometerpartikler. Massekonsentrasjon kan måles ved gravimetrisk analyse av filterprøver eller ved sensorer som angir µg/m3. I tillegg kan kombinert instrumentering gi både tallkonsentrasjon og størrelse- eller masseinformasjon.

Bruksområder inkluderer overvåking av luftkvalitet i byer og industrianlegg, helse- og sikkerhetsvurderinger ved arbeidsplasser, samt prosesskontroll og kvalitetsstyring i industriell produksjon. Kunnskap om partikkelkonsentrasjon brukes også i miljøforskning, klimastudier og marine eller jordnære systemer hvor partikler spiller rolle i transport og reaksjoner.

Faktorer som påvirker partikkelkonsentrasjon omfatter kildeemisjon og intensitet, meteorologiske forhold (vind, temperatur, fuktighet), kjemisk transformasjon av partikler, koagulering og vekst ved hygroskopisitet samt nedsettning og avsetning. Regulatoriske standarder, som PM2.5 og PM10 i mange land, bruker masskonsentrasjon som hovedmål, ofte rapportert som time- eller døgnmiddel. Tolkningen av konsentrasjoner bør derfor vurderes sammen med partikkelstørrelse, sammensetning og eksponeringstid.