pacemakeraktivitet

Pacemakeraktivitet refererer til hjertets innebygde evne til å generere rytmiske elektriske impulser som bestemmer hjertefrekvensen. Den primære pacemaker ligger i sinusknuten i høyre atrium. Impulsene derfra sprer seg gjennom atriale veier til AV-knuten og videre ned gjennom His-bundelen og Purkinjesystemet, slik at hele hjertet kontraherer i koordinert sekvens.

Den spontane automatien skyldes pacemakercellers fase-4 depolarisering, en regelmessig depolarisering mellom slagene. Den viktigste bidraget er If-strømmen (funny current) gjennom HCN-kanaler, drevet av cAMP. Ca2+-innstrømning via T-type og L-type kalsiumkanaler deltar i depolariseringen mot terskel. Etter depolarisering repolariseres cellene, hovedsakelig gjennom utstrømning av K+. Autonom regulering påvirker frekvensen ved å modifisere disse strømningene: sympatisk aktivering øker frekvensen ved å øke cAMP og If, mens parasympatisk aktivitet senker frekvensen ved å redusere cAMP og aktivere kaliumkanaler.

SA-knuten genererer vanligvis den primære hjertefrekvensen, ca. 60–100 slag per min ved hvile hos voksne. AV-knuten og underliggende ledningssystem fungerer som back-up pacemakere med lavere hastighet (omtrent 40–60 og 20–40 slag/min). Effektiv pacemakeraktivitet avhenger av en velorganisert samhandling mellom pacemakercellene og det elektrofysiologiske ledningssystemet.

Forstyrrelser i pacemakeraktiviteten kan føre til bradykardi eller uregelmessige rytmer. Sick sinus-syndrom og andre tilstander kan kreve behandling med artificiell pacemaker eller annen elektrofysiologisk behandling. Moderne pacemakere kan også være rate-adaptive og tilpasses fysisk aktivitet og fysiologiske behov.