oppvarmingspotensialer

Oppvarmingspotensialer, ofte referert til som oppvarmingspotensialer eller GWP i engelsk litteratur, er størrelser som brukes til å sammenligne hvor mye varme forskjellige drivhusgasser bidrar til å fange i atmosfæren, i forhold til karbondioksid (CO2), over en bestemt tidsramme. De gir et enkelt mål for å vurdere effekten av utslipp av ulike gasser i klimasammenheng.

Beregningsgrunnlaget er forholdet mellom den akkumulerte radiative effekten av en gass i løpet av en valgt periode og den samme effekten for CO2, når små mengder av gassen slippes ut og antas å være konstant over tid. CO2 brukes som referanseverdi med oppvarmingspotensial lik 1. Derfor kan en gass’ oppvarmingspotensial være høyere eller lavere enn 1, avhengig av hvor sterkt gassen fanger varme og hvor lenge den blir værende i atmosfæren.

Oppvarmingspotensialer avhenger av flere faktorer, inkludert radiativ effekt per molekyl (radiative efficiency), og gassens atmosfæriske levetid. De varierer også med hvilken tidsramme som velges, for eksempel 20, 100 eller 500 år. For eksempel har metan (CH4) et GWP på omtrent 28–34 over 100 år, mens lystgass (N2O) har omtrent 265. Fluorerte drivhusgasser dekker et bredt spekter, fra hundre til tusenvis av ganger CO2, avhengig av type og tidsramme.

Bruksområder inkluderer vurderinger i livssyklusanalyser, nasjonal og internasjonal klimapolitikk, og rapportering av utslipp. Begrensninger inkluderer at GWPs forutsetter konstant utslipp og ikke fullt ut fanger indirekte effekter eller tidsdynamikk i atmosfæren. Alternative mål som GWP kan brukes i tillegg til eller i stedet for, avhengig av kontekst.