måleprinsippet

Måleprinsippet, eller måleprinsippet, er det grunnleggende prinsippet som ligger til grunn for hvordan et måleinstrument registrerer og viser en fysisk kvantitet. Det beskriver hvilken fysiske effekt som blir målt, hvordan denne effekten omdannes til et lesbart signalsystem og hvordan målingen kan knyttes til en kjede av referanser som gir pålitelighet og sporbarhet.

Et måleinstrument består vanligvis av en sensing element som oppfatter den fysiske kvantiteten, en transduktor som konverterer denne oppfatningen til en elektrisk eller annen representasjon, og et videre signalbehandlingssystem som gjør målingen lesbar og stabil. Kalibrering og referansesystemer er ofte nødvendige for å sikre at målingen kan relateres til kjente standarder og at resultatene er sammenlignbare over tid og mellom instrumenter. Uten sporbarhet kan måleverdiene være usikre eller ubrukelige i vitenskapelige eller industrielle sammenhenger.

Måleprinsipper kan være direkte eller indirekte. Direkte prinsipper måler en kvantitet direkte, for eksempel en temperatur som bestemmes av termisk utvidelse i en væske. Indirekte prinsipper bruker en kjent relasjon mellom kvantiteten og en annen målt størrelse, for eksempel resistans som varierer med temperatur i en RTD eller termistor, eller mekanisk avbøyning som korrelerer med trykk i en bourdonrør.

Kvalitet og pålitelighet i målinger avhenger av kontroll med usikkerhet, repetisjon, reproduksjon og sporbarhet til nasjonale standarder. Forståelse av et måleprinsipp er derfor essensielt for vurdering av egnethet og feilkilder i en gitt måling.