muskelmembranen

Muskelmembranen refererer til membranen som omgir muskelfibre, spesielt sarcolemma i skeletalmuskulatur og hjertemuskulatur. Den fungerer som grensesnitt mellom cytoplasmaet (sarkoplasmaet) og det extracellulære miljøet, opprettholder membranpotensialet og muliggjør elektrisk aktivering av muskelfiberen.

Strukturert sett består sarcolemma av plasmalemma og et nettverk av proteiner som kobler cytoskjelettet til ekstracellulær matriks via kostamerer. Innoverende invagineringer kalt T-tubuli leder aktionspotensialet inn i muskelfiberen og bringer signalet nær sarkoplasmisk retikulum. I skeletmuskulatur danner T-tubuli terminale cisternae og danner triader, mens hjertemuskulatur ofte har dyader mellom T-tubulus og SR-cisternae.

Funksjonelt depolariseres sarcolemma ved et aktionspotensial, som spres gjennom T-tubuli og utløser frigjøring av kalsium fra SR. Økt Ca2+-konsentrasjon i cytoplasmaet tillater aktin-myosin-samsvar og muskelkontraksjon. Membranen opprettholder ionebalanse og deltar i signalering som styrer kontraksjon og muskelfornyelse etter behov.

Proteiner og sykdom: Dystrofine-glykoprotein-komplekset stabiliserer membranen ved å binde cytoskjelett og ECM; mangler eller defekter her kan føre til muskeldystrofi og økt membranpermeabilitet. Andre viktige membranproteiner inkluderer natrium-, kalium- og kalsiumkanaler samt reseptorer som regulerer excitabilitet og intracellular signalering.

Variasjon mellom vev: Skeletmuskulatur har ofte triader i T-tubulusene, mens hjertemuskulatur typisk viser dyader. Muskelmembranen spiller også en rolle i reparasjon etter skade gjennom spesialiserte membranreparasjonsmekanismer.