monokromatorer

Et monokromator er et optisk instrument som velger ut et smalt spektralområde fra en bred kilde, slik at lyset som når målet har en spesifikk bølgelengde eller et smalt bånd av bølgelengder. Dette gjør instrumentet velegnet til presise spektrale målinger og kontroll av lysutgang i eksperimenter.

Prinsippet: Lyset går inn gjennom en inngangsspalte og kollimeres av en kollimator. Et dispersjons-element, vanligvis et diffraksjonsgitter eller et prism, sprer bølgelengdene slik at hvert bølgelengde følger en bestemt vinkel. På utgangen ligger en utgangsspalte som åpner for et valgt spektralområde; ved å rotere gratingen eller justere prismeinnstillingene velges ønsket bølgelengde.

Typer: Gratingsmonokromatorer (diffraksjonsgitter) er vanlig i moderne systemer; prismmonokromatorer utnytter refraksjon og kan være enklere eller mer kompakte i visse applikasjoner. Høyoppløselige echelle-monokromatorer gir svært smale linjer ved bruk av flere ordninger og avledende optikk.

Egenskaper: Viktige parametere er bølgelengdeområde, spektral oppløsning Δλ og gjennomløp. Oppløsningen avhenger av slitens bredde og dispersjonsegenskapene til elementet. Uønsket lys (stray light), kalibrering og optisk overflate påvirker nøyaktigheten.

Bruksområder: Monokromatorer brukes i spektroskopi, fotometri, fluorescensanalyse, astronomi og materialforskning der kontrollert lys ved bestemte bølgelengder er nødvendig.

Vedlikehold: For pålitelige målinger kreves regelmessig kalibrering mot kjente referanser og riktig justering av inngangs- og utgangsspalter samt dispersjon. Rengjøring av optiske overflater og beskyttelse mot støv er også viktig.

---